Vi husker Harald Eia sitt fjernsynsprogram Hjernevask. Harald Eia avslørte i stor grad at mye vitenskap innen kjønnsforskning, sosiologi og lignende egentlig er synsing. I den anledning vil jeg fortelle en historie fra 2005:

Jeg memorerte litt for mange kortstokker en periode, og måtte ha avveksling. Så jeg bestemte meg for å huske noe mer nyttig. Jeg meldte meg opp til eksamen på universitetet, i fag jeg ikke hadde peiling på. Plottet var å studere i to til fire dager. Ingenting mer, ingen forelesing. På disse dagene skulle jeg få oversikt over pensum, og memorere.

Et fag jeg lynstuderte, var Kvinner- og kjønnsteori. Dette var et samfunnsvitenskaplig fag på 15 studiepoeng, med teorier fra blant andre Simone de Beauvoir og Sigmund Freud. Jeg og Trine Evjensvold skulle begynne å lese to dager før eksamen. Men Trine var opptatt første dagen, så vi kom ikke i gang før det var én dag igjen. Det er umulig å komme gjennom hele pensum på så kort tid. Så vi leste oppsummeringene fra Idunn Litlere som hadde tatt faget året før. Målet var å huske mest mulig av oppsummeringene. Vi leste, lagde nøkkelord, lagde assosiasjoner, visualiserte og repeterte. Dette er et av de vanskeligste fagene jeg har studert. Innholdet var utrolig høytsvevende, og jeg hadde store problemer med å finne budskapet. Jeg har alltid ment at man bør forstå kunnskapen man tilegner seg, så det var litt kjedelig å memorere uten å ha full kontroll på hva det skulle bety. Det er mulig at forståelsen hadde kommet hadde jeg gått på forelesing. Men nå ble plottet desto mer spennende. Kan man bestå et høytsvevende fag uten å skjønne hva budskapet egentlig er?

Dagen etter var det eksamen. Jeg satte meg midt i lokalet, skrelte en klemetin og kvesset blyanten. Nå gjaldt det å formulere seg fornuftig og få fram det jeg kunne.
Det gikk noen måneder før vi fikk karakterene. Både jeg og Trine fikk D. Vi var godt fornøyde. Av ren nysgjerrighet kontaktet jeg sensor for å få begrunnelse for karakteren. Hun ringte meg noen dager etterpå. Sensor lurte på om jeg hadde lest årets pensum.
«Jeg fikk oppsummering av ei venninne som tok faget i fjor.»
«Ja vel. For det er ny tekst om Irigaray i år. Den er mer spesifikk.»
«Hva er det som er bra med oppgaven?»
«Du har med veldig mange poeng. Du har en viss innsikt, og du presenterer det på en ok måte. Du har mye stoff. Oppgaven er lang. Det viser at du har jobbet med faget, men samtidig er den uklar og rotete. Men oppgaven er fyldig.»
«Takk.»
«Du viser at du har forstått, men greier ikke nyttiggjøre deg kunnskapen til å sammenligne.»
«Var det mer bra?»
«Nei, men det er oppsiktsvekkende at du klarte det så bra med gammelt pensum.»

Lynstudering kan være en morsom utfordring. Du lærer nye ting du ellers ikke ville lært, og du tjener penger dersom du tar flere studiepoeng enn normert. Men lynstudering bør brukes med måte. Ikke lynstuder de fagene du opprinnelig studerer. Ulempen med lynstudering er at du risikerer å gå glipp av viktig informasjon. Dypest kunnskap får du ved å følge undervisningen og tilbringe tid med faget. Den aller beste strategien er å følge undervisningen, lese pensum jevnt og trutt – og memorere det du har lært. Da slipper du at hukommelsen setter begrensinger.

Topp tre beste fagene å lynstudere etter min mening:

1. Språkfag (enkelt å vite hva du skal huske: du skal huske disse glosene, grammatikk, osv)

2. Synsefag, for eksempel kjønnsteori. Her er det vanskeligere å vite hva som er viktig å huske. Men mengden å huske er begrenset, og det er nærmest sagt bare å synse i veg. Synsingen bør være i samme meningsretning som autoritetene/sensorene

3. Psykologi grunnfag (jeg tok psykologi på universitetet i Bergen, og der skulle du ikke ha noen form for egne meninger på eksamen. Eksamen var kun en konkurranse i å resitere pensum og teoretikere innen faget). Å studere psykologi er likevel vanskeligere enn de to ovenfor, fordi mengden å huske er så stor og kompleks. Det er muligens kontroversielt, men jeg mener at den viktigste egenskapen for å komme inn på profesjonsstudiet i psykologi er: å resitere pensum. Vi kan like det, eller ikke like det. Men hva ville alternativet vært? Å synse i veg, slik som i kjønnsteori?

Les for øvrig innlegget mitt om hukommelse og forståelse

Noen klipp fra Hjernevask: