Glemme passord

Jeg får tidvis spørsmål fra folk som har glemt viktige ting. For eksempel passordet en Stavangermann brukte da han kjøpte Bitcoins for ti år siden. Klarer han å hente fram passordet kan han logge seg inn til en formue nå. Å glemme passord minner meg på en artikkel av Richard Glover i The Sydney Morning Herald fra 16. april 2021. Nederst finner du min anbefaling når du lager passord.

Publisert med tillatelse fra Richard Glover.

De snakker om halmen som brakk kamelens rygg, men egentlig burde det være passordet som ødela minnebanken. Min verden er nå i aske. La dette være en advarsel til andre.

Jeg hadde det bra – med full kontroll på nettbankpassordet, PIN på mobilen, Facebook-påloggingen og datoen for min fetters bursdag. Men så ble jeg med i bonusordningen på den lokale bensinstasjonen.

Jeg trengte et passord. Så, hjemme, laget jeg et. Det var «bensin1». Men passordet ble avslått. Det var ikke komplekst nok. Kan jeg legge til minst ett tall og ett symbol?

Vel, sa jeg og skrev inn i boksen: IHatePetrol@#$%TheMoreGlobalPricesGoDownTheHigherItGetsHereOhWhatBastardsTheyAre

Men det var for langt og manglet «minst ett tall». Det kan også ha vært ærekrenkende.

Så jeg fulgte min vanlige skikk og skapte en obskur referanse til favorittartisten min, Elvis Presley, med passordet «Garon1935» – en referanse til mellomnavnet til hans dødfødte tvillingbror.

Dette ble akseptert av de hjerteløse j*vlene i bensinselskapet, selv om jeg brukte en tragedie på en måte som burde få oss alle til å krympe. Min unnskyldning: Jeg hadde brukt opp alle andre Elvis-referanser, inkludert, men ikke begrenset til, GladysPresley1911, Priscilla1945 og OnYaTomHanksGoldCoast2021.

Men her er tingen: Så snart jeg satte inn dette nye passordet i minnet mitt, det trettiende passordet, mistet jeg alle andre umiddelbart. Den menneskelige hjernen har en grense for passord, og etter min erfaring er den helt klart 29.

Nå vet jeg ingenting. Jeg kan ikke fullføre de enkleste transaksjonene. Jeg er en fireåring som er havnet i en moderne økonomi. Ingen operativ bankkonto, ingen abonnement på strømmetjenester, ingen anelse om fødselsdatoen til fetteren min.

Facebook? De stoler ikke lenger på meg. Ditto, Qantas Frequent Flyer. Samme historie, The Dubai Journal of Home Economics (vi har alle merkelige preferanser).

Jeg har skrevet ned noen passord, men helt planløst. Noen er i min «Bok når jeg dør», som er en notatbok ment for Jocasta og barna, slik at de får vite navnet på strømleverandøren vår og verdien av modellbilsamlingen jeg har arvet fra stefaren min. (Null. Han unnlot å beholde boksene.)

Selvfølgelig vil jeg ikke skrive inn passordene nøyaktig i «Boken når jeg dør», i tilfelle noen bryter seg inn i huset og stjeler det. Det er derfor jeg har forkledd dem på en måte som bare et familiemedlem kunne forstå.

Bank-PIN-koden min er for eksempel kombinert med postnummeret vårt, og deretter inkludert i en liste over telefonnumre ved siden av navnet «Barry Westpac». Det er så utspekulert at selv Alan Turing ville bli stående og klø seg i hodet.

«Book For When I Die» inneholder også tre passord som kryptisk forholder seg til hendelser i Australias historie, men beskrevet på en så kompleks måte at jeg har glemt meg selv hva som var meningen.

Andre tall kjemper om oppmerksomheten min. Registreringsnummeret på bilen. Fødselsdatoen min. Antall milliliter gin i en cocktail fra hæren og marinen. Jeg er også opptatt av å holde kontakten med Dry Adiabatic Lapse Rate på 5,38 °F per 1000 fot, da det er det eneste jeg husker fra seks år med geografi på skolen.

Hukommelsen er rar. Proust, som var besatt av hukommelse, kaller det et spill med gjemsel. Du aner ikke hvor minnet ligger – det virker umulig å finne – men så er det plutselig der foran deg: «vi ser ingenting, så dukker det nøyaktige navnet opp».

Det er greit for Proust, men hans eneste oppgave var å huske navnene på sosieteten. Han trengte ikke et passord for hver menneskelig handling, og hvert firma ba deg hele tiden om å endre dem.

Ikke at det er lett å huske navn heller. Jeg elsker historien om den britiske dirigenten Sir Thomas Beecham, som møtte et kjent ansikt i London. Han tenkte at han var nesten sikker på at han kjente kvinnens søster, så han spurte hva søsteren gjorde nå for tida. Svaret: «Hun er fortsatt dronning.»

Kanskje for både personer og passord trenger vi et system. Kanskje gå gjennom Bibelens bøker, eller gradene i militæret, selv om jeg aldri kan huske om en korporal er over eller under en sersjant. Eller du kan bruke de første og siste bokstavene listetoppene til Elvis, sammen med året for utgivelsen, noe som faktisk ikke er en dårlig idé.

Jeg skal prøve det ut – men bare etter å ha kryptisk beskrevet systemet over flere sider i «Boken når jeg dør». Så skal jeg gjemme boken på et sted som er så utspekulert at jeg aldri kommer til å huske det.

-Artikkel slutt.

Her kan du lese Oddbjørns tips for passord – tips du aldri har hørt før.