Hjortelusflue – hvordan unngå hjortelus?

hjortelusflue
Hjortelusflue (eller på slang hjortelus). Her kan du følge min daglige kamp mot flua. Dette kan bli hverdagen på høsten for Sør-Norge.

Tingen er at jeg har kontor i ødemarka, og for å komme dit må jeg gjennom skogen. Der lurer hjortelusflua. Et ukjent insekt for meg inntil jeg flyttet til Sørmarka (en del av marka i Oslo). I oppdateringene kan du ta del i erfaringer og lærdom. Jeg skal tross alt gjennom skogen to ganger daglig i mange år framover, og har rikelig tid til å eksperimentere.

Jeg har fått en del innspill fra lesere. Nederst på sida kan du lese om situasjonen i Oslo-marka – og du kan rapportere og kommentere.

16. august 2016: I dag fikk jeg årets første hjortelusflue på armen. Jeg trodde ikke at den skulle komme så tidlig på året. På bildet over er det brukt blits. Uten blits ser flua mørkere ut, omtrent samme farge som en vanlig flue.

25. august: Heldigvis er det lite hjortelusflue som angriper så langt. Et par i uka.

29. august: Det er spesielt på et høydedrag jeg blir angrepet. Før tok jeg en pause der, og speidet utover den lille dalen. Nå løper jeg over høydedraget, i håp om at det vil hindre angrep.

2. september: En vanlig flue dør hvis du klasker til den. Hjortelusflua er en seig jævel. Du kan slå den så mye du vil, og den bryr seg ikke. Du må knuse den mellom to harde ting. Brystkassa er ikke hard nok, jeg tenker tømmer og stein.

5. september: BITT. Det var da som svarte. Mange sier at hjortelusflua ikke biter mennesker, men det er feil. Kona ble bitt i oktober, i nakken. Hun gjennomgikk intens kløe i to uker. En del folk har vondt for å tro at hun ble bitt, men hun hadde tydelig merke. Jeg vil beskrive det som en liten mørk prikk, nesten som en innekapslet tørket liten kvise.

6. september: jeg våkner flere ganger om natten på grunn av kløe. Jeg tester ut paraply gjennom skogen, for å beskytte meg. Vil det fungere?

9. september: Mulig at paraplyen fungerer, men jeg får en til to hjortelusfluer per tur. Jeg kan tenke meg at det ser merkelig ut. Der jeg går gjennom skogen med redningsvest og paraply. Mer om redningsvesten senere.

Nakken sluttet å klø. Ble jeg ikke bitt likevel? Kona finner ingen tegn i nakken min. Var det bare innbilning?

15. september: Jeg dropper paraply, og snittet ligger nå på to hjortelusfluer. For øvrig er det en fordel med hårete armer, da oppdager jeg krypene ganske raskt. Noen forskere mener at nettopp dette er poenget med hår på armer og ben.

17. september: Helgearbeid. Jeg har begynt å løpe – i rimelig høyt tempo. Kanskje det fungerer. En venninne er skeptisk, for hestene hennes blir angrepet. Hestene galopperer og traver. Jeg vil likevel prøve – jeg er muskuløs, men mye mindre enn en hest. Blinken er mindre, kanskje farten vil gjøre at hjortelusflua ikke tar sjansen. Venninna ler av meg. «Vi bryr oss ikke om hjortelusfluer der jeg kommer fra, vi er vikinger.» Greit nok, men jeg tviler på at hjortelusflua var her til lands i vikingtida.

18. september: Når jeg gikk fikk jeg gjennomsnittlig to hjortelusfluer per tur, når jeg løper er snittet foreløpig på 0,1 (jeg løp også en del i august). Før trodde jeg forresten at hjortelusflua var så treffsikker at den alltid landet i nakken. Svaret er nok heller at den lander hvor som helst, og krabber opp i nakken. Jeg tror at den først slipper vingene sine når den har kommet opp dit. Sikkert fordi den føler at den har kommet til rett sted, der oppe i håret (føles litt som pelsen på hjorten). Der sitter den og klorer seg fast, med mothaker på bena. Første gang jeg fikk hjortelusflue i nakken hadde jeg den sikkert i en time, før jeg forstod hva det var. Det var umulig å få den bort, jeg måtte ha assistanse.

19. september: Før jeg kommer inn i skogen må jeg padle kajakk et stykke. Da padler jeg forbi et sletteområde der jeg ble kraftig angrepet i fjor. Det er bare noen meter fra sletta til vannet. Likevel blir jeg aldri angrepet når jeg sitter i kajakken. Teorien min er at hjortelusflua er såpass smart at den ikke angriper når det er risiko for å falle i vannet. Betyr det at den vil unngå risiko med å bomme på meg, når jeg løper?

En kamerat plukket sopp i helga. Det var så mye hjortelusflue i skogen (den samme skogen som jeg ferdes i) at han ikke vil plukke mer sopp i år.

21. september: Det er ganske motiverende å løpe, når premien er å slippe svineriet. Det som eventuelt kan stoppe meg er regn. Det er ikke stier på min vei annet enn den jeg er i ferd med å lage – og det kan bli rimelig glatt. Jeg er litt stolt over at jeg kanskje har funnet en måte å unngå insektet på. For en ekspert mener at det ikke finnes noe som hjelper. Bare synd at metoden min ikke fungerer hvis man skal plukke bær, sopp eller bare gå. Men har man valget er erfaringen min at kajakk fungerer topp. Løping (og sikkert sykkel) vil fungere så lenge man har trøkk.

Hjortelusflua lander på mennesker fordi den tar feil av oss og hjortedyr. Jeg lurer på hvordan hjortelusflua angriper. Hopper den eller flyr den? Jeg trodde den kom ovenfra, men eksperimentet med paraplyen kan tyde på at den også kommer fra siden. Uansett, jeg er ganske sikker på at den flyr under angrepet. Men burde den ikke også angripe meg når jeg padler og løper? Eller vil den bare ta null risiko?

Den burde kanskje hatt et annet navn. Egentlig er det en flygende edderkopp. Jeg har aldri sett lignende på Vestlandet. Det føles som at Østlandet blir oversvømt av kjipe insekter. Flåtten brer seg innover fra kysten. Hjortelusflua er noe piss. Og bærfisen (en tege) er nesten komisk, men likevel irriterende. Naboer snakker også om elgbremsen og monstermarihøner. Ekspertene sier: hjortelusflua lar seg ikke stoppe. Den kommer til Vestlandet. Trøndelag. Bare klima i Nord kan stoppe den. North of the Wall.

24. september: I dag møtte jeg på Vidar, som bor like ved Østmarka. Jeg fortalte om situasjonen min, og spurte om han var blitt angrepet av hjortelusflue i det siste. Det hadde han. Vidar hadde gått i skogen, og snublet i en myr. Mens han lå nede ble han angrepet av en sverm på «hundre hjortelusfluer». Jeg regner med at det var en overdrivelse, men uansett kommer angrepene jeg er utsatt for i skyggen.

Vidar mener at det er verst mengde i elgtråkk. Jeg går riktig nok i samme spor som elgen, men det verste området er på den sida av vannet som elgen nesten aldri går. Mulig det er rådyr der. Hest er det i alle fall. Uansett, risikoen for angrep er nok størst på åpne steder. Og sikkert på åpne steder der store dyr ferdes.

Oktober er her

September slo alle varmerekorder. Det er umulig for meg å si om det har påvirket flua, men det er notert til framtidig sammenligning. Naboen mener at det var mer hjortelusflue i fjor. For ordens skyld er «naboen» stort sett forskjellige personer.

3. oktober: På grunn av en lang Memo-turné har jeg ikke vært på kontoret i det siste. Det er synd, for nå er det spennende værforhold. Hvis teorien min stemmer – at flua vil unngå risiko, og aldri angriper når den ikke lander trygt – så bør det bety at sterk vind holder flua fra å angripe også.

6. oktober: Å google på hjortelusflue er dyster lesning. En teori er at o-løpersyken i Sverige var et resultat av bitt fra hjortelusflua (og hard trening, med smitte i kroppen). Dette berører også min teori, som går ut på at løping medfører minimal risiko for angrep. Men o-løpere må ofte stoppe helt opp, for å se på kart, kompass eller å klippe inn på en post.

Den første frostnatta har vært her. Det blir spennende å se om hjortelusflua er borte. Jeg er på turné fremdeles, men gleder meg til å løpe gjennom skogen på mandag.

Midten av oktober: Frosten tok nok knekken på hjortelusflua for i år. Forresten er det litt ulv i området. I Ungarn møtte jeg en biolog som mener at ulven har en viktig rolle i naturen. Forskning fra Canada viser at områder der ulven er utryddet medfører overpopulasjon av hjort. Som igjen medførte nedbeiting av leirete fjellsider. Som igjen medførte mange flere ras. At mangel på ulv medfører overpopulasjon av rådyr, elg, rein og hjort er neppe en kontroversiell teori. Min teori er at det igjen medfører større spredning av hjortelusflue (og flått). For meg som går i områder med både hjortelusflue og ulv er det ingen tvil om hva som er verst. Og den sprer seg til resten av landet. Hva vil skje med turer i skog og mark på sensommeren? Hvilke konsekvenser får det for folkehelse og turisme?

Hjortelusflue 2017

22. juli 2017: Jeg sitter på en badestrand på Nord-Koster i Sverige. Dette er en øye like sør for Hvaler. Plutselig får jeg noe i nakken. Jeg tenker på hjortelusflue, men slår tanken i fra meg. Det er jo bare juli. Fem minutt etter klør det fremdeles i nakken. Jeg får tak på insektet, og det er en hjortelusflue. I’ll be damned. Jeg graver ett krater i sanden, putter flua nedi – og graver sand over. Jeg angrer øyeblikkelig. Flua dør ikke av å bli begravd i sand, for en idiot jeg er. Jeg bygger et sandslott over.

3. august: Det klør i nakken. Ble jeg bitt i Sverige? Jeg tror ikke det. Men en nabo forteller at en veninne ble angrepet av hjortelusflue i fjor. Mannen plukket 280 stykker av henne etterpå. Selv ble naboen bitt i fjor, og klødde i fire måneder.

6. august: En fordel med å løpe gjennom skogen er at jeg unngår angrep. En annen fordel er at jeg kommer i form. I dag deltok jeg på et løp (2 kilometer). Dette er mitt første løp over 400 meter på 14 år. Likevel vant jeg. Litt skryt går an – det er uansett ingen andre enn meg som leser dette. Kanskje Vidar?

8. august: I fjor ble jeg angrepet første gang den 16. august. For å tidfeste årets første angrep i skogen burde jeg gått, i stedet for å løpt – men det frister så lite. Men jeg bør nesten ofre meg. Det er så mange ting jeg lurer på: når kommer det første angrepet i år? Kaster flua alltid vingene før den biter? Har hårlengde betydning? I fjor ble jeg aldri angrepet mens jeg satt i kajakk – men jeg hadde stort sett bra fart i angrepssonen. Vil hjortelusflua angripe meg i kajakk, hvis jeg ligger i ro?

4. september: Lenge siden oppdatering. Saken er at jeg har ikke blitt angrepet én eneste gang. Skulle ønske at jeg turte å eksperimentere mer. Til og fra jobb har jeg løpt. Men jeg burde ruslet for å teste ut hvor hjortelusflua angriper mest. Det er mye forskning jeg går glipp av.

18. september: Jeg og tre andre er på sykkeltur i Østmarka. Hva skjer når vi stopper? På vei ned fra et nydelig utsiktspunkt, Kjerringhøgda, tryner jeg og skraper opp sykkelen jeg har lånt av Trond. Han står nederst i bakken. Mens vi står og venter på de to andre, oppdager vi hjortelus både her og der. Sånn ellers fortalte Trond at han og kona har hatt følgende dialog:

Trond: «Du kan ikke bare lufte bikkja på asfalten nede i sentrum.»
Kona: «Jo, hjortelusa har invadert skogen.»
Trond: «Det var du som ville ha bikkja. Den elsker å løpe i skogen.»
Nå har kona begynt å gå i skogen igjen, med caps og hettegenser. Effekten av det har jeg ikke fått rapport på.

21. september: I dag deltok jeg på foredrag om ulv (og dermed sau, elg og andre dyr). Ivar Johannes Knai (Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap) mente at vi har fått den største populasjonen av elg noensinne, og at dette medfører mer hjortelusflue. Jeg hadde lyst å spørre om dette på slutten, men da ble det en følelsesladet og underholdende debatt mellom de som elsker ulv, og de som misliker ulven. Andre interessante ting som ble sagt fra blant annet daglig leder på Langedrag – kort fortalt:

-Ulven dreper kun svake, skadde eller syke (for eksempel en skadd hjort eller en elg full av hjortelus). Tingen er at dagens sau ser meget svak ut i ulvens øyne, og på instinkt får den behov for å drepe (så mange den klarer, fordi alle ser svake ut). Ur-sauen derimot (på Langedrag etc) vil ikke bli angrepet, fordi den er sprek og har gode instinkter mot rovdyr.

-Det er 5000 hundebitt (som krever legebehandling) i Norge per år.

-Hunden stammer som kjent fra ulven. Hunden har instinkt – og kan komme på å bite når den ser unormale bevegelser. Småbarn har gjerne unormale bevegelse eller rar koordinasjon. Du bør aldri la småbarn være alene med en hund, fordi barn plutselig kan lage merkelige bevegelser som trigger hundens instinkt.

Da tenker jeg: Skal vi akseptere ulven, fordi hunden er verre? Men det finnes argument mot tanken:

-Ulven er meget sky, og vil unngå mennesker (i motsetning til hunden). Hvis du møter en ulv bør du ta 3-4 bestemte steg mot ulven, og den vil gå sin veg. Da tenker jeg litt som David Attenborough: “In nature, confidence is king.” Videre ble det sagt at når hund møter ulv, vil hunden gjerne bort å snuse på ulven. Det ser ulven på som fiendtlig handling, og vil kanskje drepe hunden.

-Ulven skyr mennesket. I mange kulturer var det vanlig at barn var gjetere, for å passe dyrene mot ulven.

-Å få tilbake ulven medfører nedgang i den høye revebestanden, elgbestanden, hjort, rein. Det skjer også en rekke andre positive effekter. Men effekten er liten, hvis man sammenligner med menneskerasen. Vi ødelegger all balanse, ulven har liten betydning i den store sammenhengen. Sånn sett begynner jeg å lure: er det riktig av meg å løpe raskeste vei gjennom skogen, og forstyrre naturen? Burde jeg ikke heller syklet rundt? Problemet med det er at det er smal veg og 80-sone, og da blir jeg hjortelusflua.

Det var et sidespor, men ulvens tilbakekomst gir meg i hvert fall et lite håp om mindre hjortelus i området jeg ferdes i.

23. september: Ny sykkeltur i skogen. Ved en pause ser jeg noe rett under venstre øyet til Trond. Hjortelusflue. Jeg tar den, og knuser den mellom neglene – med stor aggresjon. Trond forteller at han syklet i Hedmark for noen dager siden. Der besøkte han en kar som bor i skogen. De satt på verandaen, og ble angrepet av horder av hjortelusflue. Trond mente at mannen (og familien) trivdes godt i skogen likevel. Det gir et visst håp om framtida. Selv om jeg frykter at barna våre får en høst-framtid preget av store angrep.

25. september: Terrengsyklistene har sluttet å spørre: «Noen som blir med å sykle?» Nå spør de bare: «Noen som blir med å fange hjortelus?» September var rekordvarm, som i fjor. På bussen fra storbyen kommer jeg i snakk med ei nabokone. Mannen hennes er mye utendørs. Han opplevde et storangrep nylig. Tidligere trodde jeg at hjortelusa kun bet i nakken. Men hun fortalte at mannen fikk fullt av hjortelus under skjorta. Hele armen var full av bitt. Det klør helt (sett inn banneord).

9. oktober: Jeg er tilbake etter 10 dager på reise (jobb og høstferie). Først i fjellet mellom Verdal og Sverige. Deretter i Stryn. Det er fantastisk å gå rundt i terrenget, uten å tenke på den unevnelige. Men nå er jeg spent på tilstanden her hjemme. Naboer sier at det har vært frost.

11. oktober: Null angrep i skogen til og fra jobb. Mitt nye motto er: Løp – ikke stopp.

Det får meg til å tenke på filmen Apocalypto:

Fredag den trettende: Rask gange er ikke nok, men det er heller ikke nødvendig å løpe som en Maya-kriger. Rolig jogging er godt nok.

En nabo forteller at han har blitt angrepet mye i høst. Selv om vi har hatt noen frostnetter. Flua er en seig jævel. Så begynner han å snakke om elgbremsen. Jeg har ikke lyst å høre, men han forteller likevel. Kameratene hans i Sverige skjøt en del elg i høst også. På to av de, fant de elgbremsen. Jeg banner. Han banner. Vi banner fram og tilbake. Han sier at jegere i Sverige bruker vernebriller på jakt. Sånn sett er elgbremsen enklere å håndtere: bruk vernebriller – eller løp. Jeg nekter å tro at elgbremsen kan skyte broddene i øyet ditt mens du løper. Hvis man spaserer, får man heller være oppmerksom hvis noe bie-aktig surrer foran ansiktet og slå det bort. Det som skjer er nemlig at elgbremsen tar feil av elgens nesebor og øye ditt. Den behøver uansett gode nok forhold eller god nok tid til å sikte. Jeg krysser fingrene for at jeg aldri må starte en elgbrems-blogg.

14. oktober: 16 grader, sol. Vi har vært ute, og jeg kjenner at det kravler i nakken. Jeg får tak på noe. En flått, som løp rundt baki der. Det var årets første flått. Med én i fjor, er snittet 1 per år. Mitt hårete vesen kommer endelig til sin rett. Insektene kaver noe veldig i hårjungelen, og avslører hurtig lokasjonen sin. De eneste stedene på kroppen jeg ikke har hår er i håndflatene, under beina og bak ørene – og der går ikke flåtten uansett.

Hver kveld bruker jeg 20 sekunder på å sjekke lyske, knehaser og overkropp for flått. Kona mener at jeg er paranoid. Hun får meg til å føle at flåtten og hjortelusa er innbilning. At jeg er syk i hodet, for hun har aldri fått flått. Men jeg tenker at 20 sekund sjekk hver kveld er en god investering. Får jeg borrelia eller annet svineri – så baller det på seg: sykemelding, D-vitaminmangel, gambling, skilsmisse, konkurs, alkoholisme, tatoveringer og så videre.

15. oktober: Duskregn, litt vind. Er det nok vind til at flua holder seg borte? Nei. Men jeg er glad, for i dag var det kona som fikk ei hjortelus i håret. Kanskje nok til at hun roer ned paranoid-anklagene noen uker.

16. oktober: Noen frostnetter til, så håper jeg sesongen er over. Når du først har blitt angrepet, er kam et bedre våpen enn dusj. Hjortelusa klorer seg fast, og kan fint henge fast selv om du dusjer. Med kam derimot, får du den enkelt vekk (hvis du har kort hår).

19. oktober: Vi har hatt enda noen netter med frost. Jeg tror det markerer slutten på svermingen. Men jeg får ikke testet det på mange dager, på grunn av jobbreising. Hjortelusa er såpass omfattende at mange tar opp temaet, uten at jeg bringer det på banen. Jeg tror den har vært samtaletema med rundt tjue personer i år. Noen mener at lusa var verre i fjor. Litt flere mener den er verre i år. Det som er sikkert er at svermingen er omfattende.

Jeg trodde at de eneste leserne av bloggen var meg selv, og Vidar – men det viser seg at noen andre leser bloggen – jeg har til og med fått kommentarer via skjemaet under, som jeg ikke oppdaget før i dag. Beklager sein oppdatering. Her er noen av innspillene som har kommet:

Karoline, 2017: Jeg gikk i skogen i dag (nordmarka over ammerud i Oslo), ca 5 timer. Det er bare 19. juli og jeg børstet febrilsk av meg en inne i skogen, fant en død en i buksa mi da jeg kom hjem (stram treningsbukse. Den må ha slitt hardt for å komme seg opp i den), og en som beit meg på armen da jeg spiste middag hjemme samme kveld. Fytterakkern.

June: Flyttet til Sørum i 2017 og hadde mitt første møte med denne skapningen. Ble ikke bitt eller plaget nevneværdig i fjor (2017) men i år er det fler. De følger med inn. Fant en i senga i går. Ekle kryp. Har anskaffet nett. Håper det vil holde dem ute av håret 🙁

*Send gjerne inn flere kommentarer!

Det blir spennende å høre om nett reduserer plagene. For man kan ikke løpe i alle situasjoner. Men hvis du kan: Løp – og ikke stopp!

Hjortelusa 2018

To stykker har spurt om tilstanden i år, så jeg får oppdatere litt. Hyggelig å ha noen å dele problemene med. Det vil si: I år har jeg faktisk ikke tenkt på hjortelusflua i det hele tatt. Jeg har nemlig vært i Nordfjord. Utrolig fint å gå i skog og fjell der, uten å ofre flua en tanke. Men den kommer dit også. Helt sikkert i min levetid.

4. juni 2018: Bitt av flått – på pungen. Snittet er fremdeles ett bitt per år.

9. juni: Pungen ser bra ut.

14. august: Jeg spør Trond, som sykler mye i skogen om antall hjortelus og flått han har fått sålangt i år. 5 hjortelus og null flått.

20. august 2018: Jeg er tilbake, og skal begynne å padle og løpe til kontoret igjen. Men jeg har et dilemma: Det er så lenge siden jeg var på kontoret at stien helt sikkert er tilgrodd med høyt gress. Der skjuler min største frykt seg: flåtten. Den elsker høyt gress. Det betyr at jeg må slå gresset med ljå. Som igjen betyr at jeg garantert blir angrepet av hjortelus, fordi jeg må stoppe. Det er bare å begynne å glede seg. Torsdag eller fredag blir dagen. Alternativet er å kjøre bilvegen til jobb, eller sykle. Men asfalt og biler er nedtur når hovedruta er vann, skog, svaner og ekorn.

Apropos frykt. Jeg løper i fred og ro gjennom skogen. Kun 1 av 50 ganger ser jeg andre folk. En dag i 2016 skjedde det noe spesielt. Jeg løp i solskinnet etter en god arbeidsdag. Plutselig smeller det skudd på alle kanter. Skarpe skudd. Jeg ser ingen, men jeg hører illsint roping på Balkan-språk. Det høres ut som geriljakrig og folkemord. Kort fortalt holdt Kirkens Nødhjelp terrorøvelse. Det hadde ingen fortalt meg. Jeepen som hadde kjørt forbi meg på traktorveien hadde visst trodd at jeg var en del av øvelsen… Der jeg løp med redningsvesten min.

23. august: Det ser ut til at turen med ljå blir i morgen. Da passer det bra med innsendt kommentar fra Eirik:
Jeg kan melde om søkkmye hjortelusflue i skogen Maridalen, de virker å trives best i åpne områder, særlig hogstflater. Jeg har opplevd disse små jævlene tidligere år, men aldri i dette psyko-omfanget. Dog ikke vært plaget under løping i skogen og langs grusveier.

25. august: Jeg var ute med ljåen. Jeg ryddet sti på en litt annen rute enn jeg pleier å ta. Merkelig nok ble jeg ikke angrepet. Men jeg ble bitt av flått, så årets flåttbitt er på 2. Det er ikke mye, men det er rekord for min del i Sørmarka.

Kommentar fra Kjersti: På en kort gåtur fra Dølerud i Østmarka og inn i skogen på forhåldsvis stor sti ble vi «overfalt» av hjortelusflue og snudde raskt og gikk tilbake. Så ikke hjortelusflua på stien dere flere hadde gått foran oss så likte tipset om å sørge for å gå bak noen!

Kommentar fra Simen: Første hjortelus i starten av august, marka rundt Tanum i Bærum. Gjennom sommeren på alle plasser i Nordmarka, i en klippevegg ved Wyllerløypa, Grefsenkollen, Årvollåsen, Storhaug, rundt Skjersjøen, Solemskogen… Liker hogstfelt, observert siden 2015 og blitt verre hvert år. De liker bevegelse og skygger, satt stille i hogstfelt etter at fem landet på jakka (4 av dem er ikke lenger med oss) og da jeg satt der kom ingen nye. Jeg viftet med armen, og to til satte seg raskt på den sorte overdelen. De er ikke så glad i regn og vind, sol er derimot bra for da blir det fine skygger.

Kommentar fra meg: Jeg visste ikke at hjortelusflua kom så sent som 2015. Jeg synes at tilstanden er ganske ille, så det blir spennende å se hvor ille det blir i 2025 eller 2035. Det med skygge er ekstra interessant. Hvordan tenker hjortelusflua?  Er instinktene rett og slett: Finn et åpent område, for eksempel hogstfelt. Finn (stor) skygge + bevegelse + trygg landing (kontra vann) = angrip.

En finsk undersøkelse viser at de foretrekker svarte og røde klær framfor hvite. Faktisk har jeg en fast kajakk-caps som er lysegrå. Mulig at det har redusert problemet. Hvite klær vil ikke eliminere angrepene, men hvis finnene sier at svart og rødt er verst – så tror jeg på det.

Er det noe positivt med hjortelusflua? Dette har jeg tenkt hardt på, og det mest positive må være at dette egentlig er «drømmen» for mange tenåringer. På skjermen rømmer de fra kjedsomhet, inn i skogen – der flykter de fra zombier og udyr. I Marka kan de nå oppleve dette i Virtual Reality og 3D. Løp, løp – eller bli angrepet. Hunger Games, Battle Royal, gymtime i skogen.

6. oktober 2018: I dag opplevde jeg noen overraskende ting. For det første ble jeg angrepet, selv om vi har hatt fire-fem netter med frost. Det ødelegger teorien om at hjortelusa forsvinner ved første frostnatt. Sannsynligvis må det være kaldere enn to-tre minusgrader for at flua skal ta vinterferie. Det andre var at jeg observerte flua sin flukt på nært hold. Anders så en flue på lua mi, og trykte forsiktig på den. Da fløy den rett opp. Flukten var veldig spesiell, som et slow-motion helikopter – rett opp. Var flukten slik på grunn av kald årstid, eller er det slik flua manøvrerer til vanlig? Hvis den er så treig til vanlig, kan det ha betydning for hvordan vi kan unngå den.

Mange spørsmål står igjen etter dagens tur: Hvorfor ble akkurat jeg angrepet, og ikke de seks andre? Var det fordi jeg var svart? Var det fordi jeg gikk fremst? Svart lue og svart jakke har betydning i følge finnene. Da blir det lys jakke heretter.

Hvor langt ser en flue, eller hvor langt unna kan den angripe? Akkurat nå har jeg en liten teori om at flua angriper på kort hold, og sjelden over 20 meter. Samtidig vet vi at en elgskrott kan ligge noen timer, for deretter å bli totalt dekket av fluer. Det må nesten bety at flua kan patruljere større områder, eller signalisere til andre.

15. juli 2019
Fireåringen sier: Jeg har en flue inni genseren. Kona tror ikke på han. Jeg tar av han genseren. Der var det en flue. Den flyr ut.

Jeg tenker ikke mer på det, for hodet mitt kobler helt av fra hjortelus mellom november og juli. Dagen etter ser jeg en flue i vinduet på kjøkkenet. Den beveger seg rart. Stort sett sidelengs. Jaggu er det en hjortelusflue. Jeg banner stygt innvendig. Skal man ikke få fred i eget hus? Jeg henter en Lunsj-tegneserie for å slå. Så kommer jeg på at den slags er ikke hardt nok. Jeg bestemmer meg for å fangen den i et glass. Over åpningen legger jeg papir. Hva gjør jeg nå? Kona foreslår å slippe den ut i friluft. Jeg er helt uenig. Jeg vil fryse den ned, så kan jeg studere den mer nøye. Jeg er bare noen meter fra fryseren da jeg ser djevelskapen har klart å rømme, og løper oppover armen.

Det ble ingen nedfryst hjortelusflue, og den sitter nå i kjelleren og venter på et bytte.

Jeg skriver mer senere. «Værvarselet» for hjortelusflue ser stygt ut for 2019. På samme måte som antall flått.

Til slutt et notat: hjortelus søker sannsynligvis oppover etter landing på mennesker (ikke nødvendigvis mot hår. Bare opp, til den treffer på hår).

Er det interesse for en mer strukturert oversikt – eller rapport/e-postvarsel om årets første angrep?

Kommentarer eller spørsmål:

Fill out my online form.