Uluru er en fjellformasjon i Australia. Steder rundt fjellet ble brukt av folk til å memorere kunnskap om dyr, fugler og hendelser. Forsker Lynne Kelly mener at Stonehenge ble bygget med samme formål: som et sted for å memorere kunnskap.

Å plassere det du ønsker å huske på steder du kjenner godt er en solid teknikk. Spesielt hvis man vet hvordan man bruke de mest effektivt, og unngår feilsteg. Versjonen jeg skriver om i Memo-bøkene kalles reiserute-teknikken (blant annet for å distansere seg fra loci-metoden, som ofte blir misforstått). Å bruke Uluru som reiserute gir mening, siden den allerede er der. Å bygge Stonehenge med mål om å bruke den som reiserute reiser mange spørsmål. Det viktigste er:

-Hvorfor er det ikke større variasjon i arkitekturen? Folk som konkurrerer i hukommelse er enige om at punktene bør ha variasjon. Her er teorien at «each stone acting as a memory aid». Én stein eller to kan fungere bra, men når det blir så mange blir det for likt. Det blir litt som en reiserute i et hus der hver etasje har lik layout. Innredningen kan vere ulik, men når layouten er lik vil det skape store problem under repetisjon og gjenkalling. Hvis noen skal ta seg bryet med å bygge Stonehenge som reiserute, vil jeg tro de hadde såpass erfaring at de visste om denne viktige utfordringen. Det er mye mer gunstig med stor variasjon. Et stort steinhus ville vært enklere å bygge, og mye bedre reiserute – med variasjon og ikke minst romfølelse, som styrker effekten.

En enkel måte å teste kvaliteten på en reiserute er at du går noen ganger gjennom et hus, eller gjennom Stonehenge for den del. Noen timer senere kan du prøve å gjenkalle hvordan reisa var. For eksempel: Gang, trapp, stue… Å gjenkalle Stonehenge er mye vanskeligere. Da blir effekten av reiseruta svak eller ubrukelig. Teorien om at Stonehenge ble bygget for hukommelsen er tvilsom.

Jeg håper likevel at teorien bidrar til at folk får lyst å huske ting, i stedet for å la teknologien ta over. Boka til Lynne Kelly heter The Memory Code.